Debatt ● Trond Amundsen
Linda Eide sa farvel til et normalt liv.
Linda Eide sa farvel til et normalt liv.
Publisert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Jeg advarte nylig i Khrono mot å gjøre diskusjonen om plagiat vanskeligere enn nødvendig: Plageriering av andres tekst er tyveri, enten det er lite eller mye. «Virkelig?», spør advokat Magnus Stray Vyrje, og mener jeg har misforstått.
Det tror jeg ikke. Men det kan være vi snakker forbi hverandre.
Mitt anliggende er forskningsetikk, ikke juss. Vi som forsker må ha klare og enkle regler om rett og galt, og vi må formidle disse reglene slik at studentene forstår dem og ikke er i tvil.
De aller fleste saker om klanderverdig og uhederlig vitenskapelig praksis, det som på engelsk kalles «scientific misconduct», avgjøres av etiske nemnder ved universitetene og nasjonalt. Dette gjelder også alvorligere saker enn plagiat. Sånn er det i de fleste land. Det kan i høyeste grad diskuteres om systemene i slike saker er gode nok, men slik er det. Derfor må forskersamfunnet og de akademiske institusjonene ha klare kjøreregler for rett og galt i forskningsetikken.
Regler for forskningsfusk er stort sett ikke nedfelt i Norges lover. Åndsverkloven er et unntak. Den er laget for helt andre formål, men brukes nå også på plagiat i forskning.
Plagiat er definert som å gjengi en annen persons ord eller ideer slik at det virker som man selv har tenkt eller formulert dem. Det skal man selvsagt aldri gjøre, og aller minst i akademia. Gjør man det, har man etter definisjonen plagiert, enten det er én, 10, 100 eller 1000 setninger. Og uansett om man har puttet inn egne ord og vendinger for å få det til å passe, slik Kjerkol og medstudenten gang på gang har gjort i avhandlingen sin.
Men hva skal vi svare hvis studenten spør om hen kan kopiere to setninger? Eller tre? Eller ti? Eller hundre?
Trond Amundsen
Du skal ikke framstille andres tekst som din egen. Det er dette vi forskere — og utdanningsinstitusjonene — skal lære studentene. «Virkelig?», spør Stray Vyrje når jeg sier «ikke stjel så mye som en setning». Men hva skal vi svare hvis studenten spør om hen kan kopiere to setninger? Eller tre? Eller ti? Eller hundre?
Prinsippet er enkelt, og det er enkelt å forstå: tenk og skriv selv! Ikke klipp-og-lim fra andre og lat som det er din tekst. En slik regel er lett å forholde seg til. Ingen klipper-og-limer i vanvare.
Hvis vi aksepterer at det klippes-og-limes litt, men ikke mye, eller at det klippes-og-limes noen steder i en tekst, men ikke i andre deler, er vi på ville veier. Da er vi på veier hvor skillet mellom rett og galt blir uklart, og vil bli praktisert ulikt. Det er ingen tjent med. Studentene vil bli forvirret og tidvis gå seg vill. Naturlig nok.
Vi må ha enkle og klare grenser for rett og galt. For forskere, og for studenter. Tyveri er tyveri, og det vil vi ikke ha i akademia. Hvorvidt omfanget av tekst-tyveri rettslig gir grunnlag for sanksjoner eller straff er en annen sak.
Nasking straffes ikke like strengt som bankran. Men ingen av delene er lov.
Jeg har generelt ikke sterke meninger om nivået på reaksjoner ved fusk, som er juss og politikk like mye som etikk. Men jeg er helt enig med Stray Vyrje og sikkert de fleste andre i at straffen må stå i forhold til forseelsens omfang og grovhet, som i all annen rettspraksis. I Kjerkols tilfelle er omfanget av klipp-og-lim-plagiat så stort at det for meg virker åpenbart riktig å underkjenne mastergraden. Men jeg mener selvsagt ikke at studenter skal miste graden sin hvis de har klippet-og-limt én setning. Til det er tyveriet for lite.
Mitt poeng er bare at dette også er plagiat og dermed akademisk tyveri. Det vil vi ikke ha noe av i akademia. Dét er det vi skal lære studentene. Og det vil studentene forstå.
Nasking straffes ikke like strengt som bankran. Men ingen av delene er lov.
Trond Amundsen
Jeg er absolutt ikke ute etter å øke reaksjonsnivået for studenter ved plagiering og annen tekstlikhet. Tvert om virker det for meg som om reaksjonene ofte er altfor sterke, og tilsynelatende tidvis vilkårlige og varierende fra lærested til lærested, slik mange har påpekt. Særlig problematisk er reaksjoner ved såkalt «selvplagiat», der man etter mitt syn straffer langt utover det rimelige. Rent etisk og filosofisk har jeg problemer med å skjønne at man kan stjele fra seg selv. Jussprofessor Ole-Andreas Rognstad har foreslått å kalle sånt «gjenbruk».
I forskningsetikken handler det ikke om en pragmatisk risikovurdering av faren for å bli avslørt eller kritisert, eller en vurdering av om feilen er stor nok til å utløse straff. Det handler om hva som er rett og galt. Om hederlig forskningspraksis, og uhederlig forskningspraksis.
Stray Vyrje henviser til rettsvesenets vurdering av tekstlikhet i forhold til Åndsverksloven, og mener at jeg er for streng. Han skriver: «For at tekstlikheten skal medføre det Amundsen omtaler som «tyveri av åndsverk», må det være noe ved de fragmenter som gjenbrukes, noe verbalspråklig som medfører [at] man trekker veksler på foreleggets «verkshøyde». Hvis ikke, er gjenbruken tillatt.»
Jeg er ikke jurist, i likhet med det store flertall av forskere som skal praktisere god forskningsetikk og undervise studenter i god forskningsetisk praksis. For oss er ikke spørsmålet om man kan bli dømt for det man gjør, men om det er forskningsetisk rett eller galt.
Og det er forskningsetisk galt å gjengi andres tekst som sin egen — å plagiere. Det er lett for studenten å forstå at «du skal ikke kopiere andres tekst». Det er neppe like lett å vite om man har gjort det på en «verbalspråklig» måte «som medfører at man trekker veksler på foreleggets «verkshøyde»».
Jeg forstår at jussen må gjøre sånne vurderinger når sanksjoner skal fastsettes. Men i etisk veiledning til studenter blir det håpløst.
