Linda Eide sa farvel til et normalt liv.

 Netflix viser dokumentaren Power, av regissør Yance Ford. Den forteller historien til samfunnsinstitusjonen politiet i USA. Men her må vi stoppe opp et øyeblikk. I Norge er vi vant til å tenke på politiet som en av de sentrale institusjonene i samfunnet. I USA er det annerledes, hvis vi skal stole på det filmen forteller.

Fakta

Linda Eide sa farvel til et normalt liv.

• Premiere: Netflix 17. mai 2024
• Regi: Yance Ford

Selv om noen grupper problematiserer begrepsbruken samfunnsinstitusjonen også i Norge, er likevel hovedbildet relativt klart. Tre fjerdedeler av den norske befolkningen har høy eller ganske høy tillit til politiet ifølge den siste utgaven av Politiets innbyggerundersøkelse. Ifølge ferske undersøkelser i USA, gjengitt blant annet i Washington Post, ligger tallene godt under femti prosent i USA, og helt nede på tretti prosent for den ikke-hvite delen av befolkningen.

Ifølge dokumentaren er ett hovedproblem ved det amerikanske politiet at det er lite regulert av et offentlig regelverk. Vi lærer at politiet regulerer seg selv.

Ford går relativt grundig til verks i den første delen av filmen. Og det er også denne, og den siste delen, som er de mest interessante. Som filmens tittel tydelig viser, er det etatens tilgang på makt som er det sentrale omdreiningspunktet. Vi tas med tilbake til de første tiårene av attenhundretallet. 

Ifølge filmskaperne oppsto det et behov for «immediate power» — umiddelbar makt — i et samfunn under bygging der stor innvandring var en del av bildet. Det var den hvite delen av befolkningen som hadde, og formulerte, dette behovet.

Filmen forteller at politiet som offentlig institusjon ble bygget fra 1838. Det baserte seg på den grunnleggende ideen om selvstyre, og representerte i grunnen et paradoks. Filmen hevder at det i utgangspunktet ikke var naturlig å sette opp en offentlig etat for å bruke makt ovenfor folket i et samfunn basert på en slik verdi.

Men noen særlige forhold var viktige. De trumfet det mer eller mindre overordnede perspektivet om fullt, privat selvstyre.

Ford forteller at utviklingen av det amerikanske politiet bygger på datidens behov for å håndtere tre utfordringer; slavene, urbefolkningen og rebelske arbeidere som gjorde revolt mot de som eide eiendommer og penger. Han hevder at politiet historisk sett var nødvendig for å beskytte eiendom i det kapitalistiske systemet som var i ferd med å utvikle seg.

Power er et tydelig partsinnlegg. Det er det ikke noe galt med. Den føyer seg inn i en lang rad fortellinger som setter spørsmålstegn ved hvit dominans, og ved pengemaktens dominans i USA. Derfor er ikke Power bare en film om politiet, det er også en film om USA, og om selve føderasjonens grunnlag.

Virkemidlene i dokumentaren er i hovedsak visning av arkivopptak av politiets virksomhet, blandet med (i hovedsak) amerikanske akademikeres analyser av hendelser og etatens utvikling. De sistnevnte kommer med interessante analyser, og utgjør en viktig del av filmens budskap.

Mye av fortellingen om grunnlaget for det amerikanske politiet er svært interessant. Den danner et bakteppe for å forstå etaten i dag. Men i et midtparti filmen blir den likevel litt seig. Dette partiet handler mer om afroamerikaneres borgerrettigheter i møte med politiet enn om politiet i seg selv. Maktapparatet som undertrykkelsesmekanisme i et segregert samfunn blir det viktigste temaet. I denne fortellingen blir politiet «bare» et biprodukt. Frykten for radikalisering av store befolkningsgrupper var en viktig faktor.

Det er fullt forståelig at afroamerikaneren Ford tar dette perspektivet.

Men sett fra Norge, gjør det filmen litt mindre interessant i denne delen. For all del — det er ikke på noen måte uviktig at politiet (etter Fords påstand) fungerer både rasistisk og med en maktbevarende funksjon. Men filmen mister i denne delen litt av fokuset på politiet, og blir egentlig mest en film om den sentrale statsmakten i møte med afroamerikaneres borgerrettigheter.

Hvithet er et sentralt begrep i filmen. Den forteller historien om en nasjon som bygger på hvithet, og der det ideelle målet for alle grupper (uansett hudfarge) er å bli invitert til å ta del i det som kanskje kunne kalles «hvithetskarusellen».

Her er det befriende å møte de intervjuede akademikerne, som gir en rolig og avslappet, kunnskapsbasert refleksjon som det er mye å lære av.

En annen svakhet med filmen er at den kun ser på amerikanske forhold, slik vi som regel er vant til når amerikanere lager sine dokumentarer. Nettopp fordi Ford knytter sin fortelling om det amerikanske politiet så tett til særlige forhold i sitt eget land, blir det et savn at han ikke inkluderer erfaringer fra andre land. 

Kanskje kunne det også være interessant å få mer enn det vi får om den muligheten et velfungerende politi kan ha for nærmiljøarbeid. Men filmen er nesten kjemisk fri for slike sideblikk. Derfor blir den i stor grad nok en fortelling laget av (afroamerikanske) amerikanere for amerikanere for å problematisere landets «hvithetspraksis» og om statens maktbruk for å tvinge den gjennom (som selvfølgelig i seg selv er et viktig tema).

Antagelig kunne filmen tjent på å inkludere andre fortellinger. Og kanskje kunne den tjent på å se til andre land. Når det er sagt, er det interessant hvordan filmen forteller fram hvor tett politiets historie er knyttet til landets historie.